Free French and Moland!

Joshua & Tjostolv

Livet i ett kongolesisk fengsel (norsk)

Reprieve har fått deler av rapporten Joshua skrev og sendte etter sine første to uker i Ndolo fengselet. Ut fra dette har de skrevet en artikkel på livet i ett kongolesisk fengsel. Artikkelen og mer om Joshuas situasjon kan finnes på Reprieve sine hjemmesider. 

 

Etter at de endelig ble flyttet til Kinshasa i den Demokratiske Republikken Kongo etter at opprøret kom ut av kontroll i Kisangani, Joshua French og hans venn Tjostolv ”Mike” Moland har skrevet er rapport for å belyse og dele fryktelighetene de har opplevd i de første ukene i sine nye omgivelser.

Når jeg leste rapporten, blir det bilde Joshua beskriver mer og mer levende. Så mye han beskriver bekrefter de feil i DRCs juridiske system, fra røff og ydmykende behandling av vaktene til konstant høy lyd som hindrer til og med noen få timers søvn. Det er imidlertid noen historier som stikker seg ut som mer fryktelig enn de vanlige rapportene om fanger som blir ”hardhendt” behandlet i Kongos fengsler.

Halvveis i sin første uke i det nye fengslet beskriver Joshua den fryktelige sannheten han og hans celle kamerater var vitne til om eksistensen til de mentalt syke fangene. En mann ble ført inn i en celle i nærheten av deres hvor han ble kledd naken og hendene ble bundet bak ryggen hans og anklene hans ble bundet sammen. Så ble han liggende alene i sin egen avføring og oppkast hylende i 24 timer. I løpet av denne tiden kom det en sykepleier inn en gang for å se til ham, bare for å injisere ham med beroligende som slo ham ut i fem timer. De andre fangene måtte si til sykepleieren at mannen måtte legges i stabilt sideleie for å forhindre at han i sin bevisstløse tilstand ble kvalt av sitt eget oppkast. Det får en til å lure på hva slags opplæring denne sykepleieren har fått.

Selv om Joshua klarte å stoppe denne grusomme behandlingen var ikke hans reise mellom de to fengslene mye bedre. Bundet bak i en varebil med mange andre fanger og nesten ikke rom for å bevege seg ble Joshua og hans venn slengt rundt, med håndjern og de hadde ikke mulighet til å holde fast i noe. De ble nektet mat og vann gjennom hele reisen, men ble hele tiden forsikret om at det var akkurat rundt neste hjørne. Selv når de endelig kom fram til fengslet og ble visitert aggressivt fikk de beskjed om at mat, drikke og en telefonsamtale måtte vente til neste dag. De forlot Kisangani tidlig fredag morgen, på lørdag kjøpte de en flaske vann hver og drakk for første gang siden torsdag.

Nesten en uke senere snakker Joshua om hva han kaller en massakre. Tidlig om morgenen våkner han og hans celle kamerater av lyden av maskingevær. Dagen etter finner han ut at en gruppe fanger prøvde å rømme, noe de alle mislyktes med. Vaktenes reaksjon på dette var det totale kaos. Joshua skriver om kuler som rikosjetter i vegger og tak ment for rømlingene men uten å ta hensyn til uskyldige de kunne treffe. Rykter om at skadede fanger ble banket opp og henrettet av vaktene florerer.

Det har tatt bare to uker for Joshua å se denne mishandlingen. Han ender denne rapporten med å forklare at han bare har fortalt de ”viktigste” detaljene og lover å fortsette å fortelle sin historie.

Reprieve.

 

Powered  by Bayens ICT

© Beskyttet av Lov om Åndsverk