For annen gang har jeg besøkt Joshua og Tjostolv i fengslet i Kisangani. Siden første gang, november 2009, har jeg ofte blitt spurte om jeg skal ned igjen. Til det har jeg svart at jeg håper det ikke blir nødvendig. Underforstått at det må bli en løsning innen rimelig tid. Vel, månedene har gått. Siste dom falt 10. juni. For guttene er situasjon den samme som da de ble dømt 8. september 2009. Det som har endret seg er besøkene. Journalister og representant fra UD er borte. Dagene i fengslet er helt like. Det handler om å holde ut.
Torsdag 24. juni drog vi rett fra flyplassen i Kisangani til fengslet. Fengselsdirektøren var informert av justisdepartementet i Kinshasa at vi, Rune Edvardsen, Geir Egeland og jeg, skulle besøke Joshua og Tjostolv. Vi og det vi hadde med, slapp greit inn. Min bagasje bestod hovedsakelig av et stort brettspill, støttemailer, brev og bilder fra nærmeste familie, aviser (Tvedestrandsposten for mange uker), utklipp fra aviser, og bøker. For å få med alt, måtte jeg ”låne” plass i kofferten til Rune.
I november slet Tjostolv enda med psyken. Han oppholdt seg på cella sammen med Joshua på dagtid, men om natta sov han sammen med andre fanger som så etter han. Nå er de sammen igjen hele døgnet. Fredag formiddag, fikk jeg se hvordan de tilbringer natta. Under et rektangulært myggtelt, liggende på 2 skumgummimadrasser på sementgulvet med ”sov i ro” i ørene, fant jeg dem. For å få mest mulig ro, sitter de oppe til langt ut i de små timer og sover til ut på formiddagen. Denne natta hadde de begynt på spillet jeg hadde med og da hadde timene gått fort!
I fengslet er det 452 fanger, av dem er Joshua og Tjostolv de eneste hvite. På dagtid går fangene fritt rundt på uteplassen. De vasker tøy og lager mat på et felleskjøkken. Det er mye skrik og skrål. For å slippe støy, forskyver Joshua og Tjostolv døgnet. En annen ting som plager dem, er at andre fanger stjeler fra dem. Nordmennene har det de trenger av mat, toalettsaker og klær, de er privilegerte i så måte. De andre fangene har ingen ting.
Jeg fikk mange timer sammen med Tjostolv. Da jeg gikk den ene dagen, sa han at det hadde vært som å sitte hjemme ved kjøkkenbordet å preke. Han er opptatt av familien sin, særdeles de to små som han er onkel til. Videre er han opptatt av å holde seg orientert om det som skjer på ”Heia”, sladder fra Vegårshei. Selvsagt pratet vi om siste rettsrunde og dens utfall. Om journalister fra inn og utland, om norsk UD og engelsk UD. Om hvordan de får dagene til å gå og maten de lager - pannekaker en gang i uka. Joshua og Tjostolv har egen kullbrenner som de koker mat på og varmer vann til pulverkaffen.
Lørdag skulle vi fly til Kinshasa med det kongolesiske flyselskapet, populært kaldt Bora Bora. Det likte ikke Tjostolv. Det selskapet er jo svartelistet, utbrøt han. Det går bra, sier Rune. Det gjorde det, men Tjostolv var ordentlig bekymret.
Joshua hadde lange samtaler med Rune. Vi fikk se Joshua i aksjon for ”Fanger hjelper fanger”, hvor han stelte sår og gav medisiner. Imponerende!
Lørdag 26. juni fløy vi videre til Kinshasa med håp om å møte Kongos førstedame og be om benådning for guttene.
Mathilde Moland, Vegårshei, 12. juli 2010
