I dag, 12. mai, er det et år siden Tjostolv ringte sin far, og fikk beskjed om å overgi seg til nærmeste politimyndighet. Fredag 8. mai var jeg blitt informert av lensmannen på Vegårshei om at Tjostolv var savnet i Kongo. Påfølgende mandag hørte vi at Joshua var arrestert. Tjostolv var det ingen som hadde opplysninger om. Sent mandag kveld fikk vi imidlertid høre at Tjostolv også var arrestert. Det viste seg å ikke være riktig. Han var på vill flukt i jungelen.
Timene fra han fikk beskjed av sin far om å overgi seg, til vi fikk bekreftet at han var i ”sikkerhet”, ble lange. Jeg var livredd. Hva har skjedd? Hvorfor er han på flukt?
Et år er gått, et dramatisk år. Min sønn er dømt for kaldblodig å ha drept en forsvarsløs sjåfør. Jeg får frysninger når jeg skriver setningen. Det er helt uvirkelig.
Siden arrestasjonen har han blitt dømt til døden 5 ganger, og 20 års fengsel x 2, i 2 rettsomganger.
I begynnelsen av oktober ble han alvorlig syk av malaria. Joshua og sjømannsprest Knut Lyngseth, handlet raskt og reddet livet hans. Han blir fysisk bra, men psykisk har det skjedd noe. Han ringer hjem og sier mye rart. Han blir lagt inn på ”sykehus” og ”får behandling”. Vi hører ikke noe fra han på ca. 14 dager. Så er han såpass at han kan ringe, men han er langt fra frisk. Han blir overmedisinert, føler at han holder på å bli narkoman. Til slutt blir han ført tilbake til fengslet hvor han er sammen med Joshua på dagtid, men sover sammen med andre fanger om natta. Joshua fikk virkelig vist hvilken god og trofast venn han er i denne perioden. Tjostolv blir langsomt bedre i psyken uten medisinsk hjelp. Behandlingen som ble lovet, ble det aldri noe av.
Har det bare vært vondt og atter vondt dette året? Nei, det har ikke det. Fra det første enkle kort som jeg fant i postkassa mi og fram til i dag, har vi mottatt en utrolig støtte fra nær og fjern, fra kjent og ikke minst ukjent. Blomster, gaver, SMS, e-post, telefoner, kort og brev, kjente og ukjente som stopper opp og kommer med en oppmuntring. Jeg er blitt rørt mang en gang. I tillegg kommer alle de som har betalt inn til støttekontoen for Tjostolv og som gav meg penger til min reise til Kisangani.
Fra 5. mai i år og fram til i dag, har tankene mine kretset mye om det som skjedde for 1 år siden. Da var det spekulasjonene om hva som faktisk hadde skjedd, som opptok meg. Nå venter vi på neste rettssak, og hodet mitt er fylt med mange flere spørsmål: Hva blir dommen denne gang? Skal det ankes på nytt eller vil motparten anke? Når kan UD starte forhandlinger om utlevering til Norge? Hva vil betingelsene bli for utlevering og ikke minst, hvor lang tid vil det ta?
Uvissheten leiter på guttene. De må ikke miste håpet og troen på en positiv slutt. Vi her hjemme gjør det vi kan for å hjelpe dem, fysisk og psykisk. Bevisstheten om at så mange støtter oss og engasjerer seg positivt i saken, holder oss oppe.
I min siste SMS til Tjostolv via vår hjelper, skrev jeg: ”Hører rettsaken er utsatt. Hold motet oppe. Det er veldig, veldig mange som tenker på dere og mener, som dere, at nå får det være nok. Glad i deg. Mamma”
I takknemlighet til alle dere som støtter Joshua og Tjostolv.
Mathilde Moland, Vegårshei, 12. mai 2010
