2. september 2010 var en stor dag på Vegårshei. Kronprinsparet var på besøk i Aust-Agder og denne dagen var turen kommet til ”Heia”. Skolebarna hadde fri og kommunen var pyntet til fest. Været var flott og mange møtte for å få et glimt av paret. Etter en runde på et industriområde, ble kronprinsparet loset videre til arenaen hvor de skulle få se hva Vegårshei har å bidra med på den kulturelle arenaen. Her ble kronprinsen minnet om at dødmannsknappen skal festes både til båten og kroppen! Jeg tror han husker den kommentaren lenge!
Hva har dette med Joshua og Tjostolv å gjøre? Jo, fordi dette var en gledens, hvor Tjostolvs situasjon for en stakket stund ble fortrengt.
Sendt på ettermiddagen samme dag, var jeg på besøk hos ei venninne. Det ringte, Dagbladet. Den norske delegasjonen, 6 norske diplomater og byråkrater har vært i møter med kongolesiske myndigheter. Journalisten forteller meg at Kongo åpner for utlevering av Joshua French og Tjostolv Moland, men setter som betingelse at de to dødsdømte nordmennene blir enige med sjåførens pårørende om en erstatning. Ja vel. Jeg har ikke hørt noe om dette fra annet hold, men vet at det er en delegasjon i Kinshasa. Snart ringer det igjen og igjen. Media vil ha min kommentar til avtalen som er inngått. Noen journalister skjønner ikke hvorfor jeg ikke er mer glad for nyheten. Jeg husker at jeg opplevde meldingen positivt og så et lite lys i tunellen, men når journalistene spør om flagget er heist eller om jeg har champagneflaska klar, klar for å feire Tjostolvs utlevering, har man fulgt saken overfladisk og har lite kunnskap om Kongo.
Det er ca 9 måneder siden avtalen mellom enka og de dødsdømte nordmennene, ble helt klar. I løpet av perioden, har det vært adskillig kontakt mellom norske og kongolesiske myndigheter. 12. april het det sågar i e-post fra UD at man ventet på en dato hvor ambassadør Vea skulle i møte med president Kabila, noe som hittil ikke har skjedd. Uttallige ganger har Joshua og Tjostolv blitt informert om at en snarlig flytting til Kinshasa er forestående. Tomme løfter hver gang. De sitter i samme fengsel i Kisangani.
10. august uttaler ambassadør Jon Vea til Fædrelandsvennen ”Vi skal ikke gi opp håpet, men det er grunn til å frykte at det blir stillstand i denne saken fram til parlamentsvalget er over i slutten av november”. Blir det som ambassadøren uttaler, vil Joshua og Tjostolv få sin 3. jul i fengslet i Kisangani, pluss x antall måneder inn i 2012 inntil en ny administrasjon tar tak i saken.
Siden torsdag 25. august har det igjen blitt oppslag i media om saken; rømningsforsøk og sultestreik har preget overskriftene. Kanskje påstanden om forsøk på å rømme og Joshuas og Tjostolvs svar på avstraffelsen, kan føre til noe positivt?
I dag skriver vi 2. september 2011. Et år er gått siden den ”tunge” norske delegasjonen var i Kinshasa og forhandlet. Inntil de siste hendelsene i fengslet i Kinsangani, var det lille lyset jeg så i tunellen for et år siden, helt borte. De framstøt som norske og til dels britiske myndigheter har gjort overfor kongoleserne, har ikke hatt noen som helst påvirkning.
Hva nå, vil det som nylig har skjedd, gi bevegelse i saken? Ministerråd Alida Endresen fra ambassaden i Angola skal om kort tid igjen avlegge et besøk i fengslet. Jeg antar at guttene da er kommet inn i gammel rytme igjen. Det er bra de får besøk. Forsyninger av litt matvarer og lesestoff, er kjærkomment. Men når representanten reiser igjen etter et par dager, sitter Joshua og Tjostolv igjen uten å være noe nærmere en forflytting til Kinshasa. Til Dagbladet 28. august uttaler advokat Morten Furuholmen: ”Jeg mener at Støre må dra ned. Nå må vi bruke tungt skyts”. Ja, Jonas Gahr Støre, tar du utfordringen?
Mathilde Moland,
Vegårshei, 2. september 2011
